Opplevelser farvel - Farvel til våre døtre

Jeg vil gjerne dele min erfaring med andre, her kommer vår historie om Luca * En Loenke *

Luca * er vårt første barn.
Hun døde i magen da jeg var 14 uker gravid.
Hun ble født 17. mars 2008 ...
Senere forskning har ikke avslørt noe, i seg selv var hun et sunt barn med alt om og om igjen.
Etter tapet av Luca * var vi gravid igjen den sommeren. Uventet, redd, håp, ... men glad.
Jeg hadde kollapset litt etter Luca * og mistet mye vekt. Jeg gikk gjennom graviditeten tre ganger i uken for å få zh til ernæring. Alt virket perfekt bare at vår jente var litt for liten og veide for lite. Mot slutten av graviditeten måtte jeg ligge flatt for å fremme vekst og vekt.

Etter en rekke falske alarmer følte jeg meg litt vanskelig 28. mars og hadde litt smerte. Ikke så overraskende, men etter litt tid fikk jeg ikke noen reaksjon fra henne. Vi kjørte da til zh og det viste seg at vår jente hadde problemer.
Jeg ble rushed til operasjonen, og via en keisersnitt Loenke * ble født, bare noen få minutter etter midnatt 29. mars 2009. Med en vekt på 2 kg og 50 gram og en lengde på 45 cm.

Etter å ha sjekket barnelege syntes alt å være i orden. Hun fikk lov til å gå til sin far, etter en time ble hun blå. Og så begynte hele marerittet. Hun ble rushed bort, i mellomtiden hadde jeg fått noe og hørt nyheten om at det var noe. Senere ble vi fortalt at vår jente led av en sjelden og alvorlig hjertefeil.
Drift var ikke et alternativ enda, hun ville nok ikke gjøre det fordi hun var så liten og svak. Så de skulle la henne opp først. Hun gjorde det bra de første dagene.

Den 30. mars arbeidet hennes hjerte ikke lenger, det gjorde sterke sprang og knapt stabilisert.
Den 1. april måtte de gjenopplive henne, heldigvis kom hun tilbake, men ikke stabil.
2. april måtte de gjenopplive henne to ganger. Sjansen var nesten sikker på at dette også hadde forårsaket skade på hjernen hennes.
Vi ble møtt av en umenneskelig vanskelig beslutning fordi det ble klart for oss at hun ikke skulle redde den. Hvis vi ville, kunne vi fortsatt operere det som egentlig ikke ville gi en sjanse. Hun var så svak at hun ville dø for å gi bedøvelsen i årevis. Vi valgte da å la henne gå, da hjertet hennes begynte å bli rart at vi ville la henne gå. Å gi henne fortjente hvile ....

Den 3. april klokka omtrent seks, fløy hun vekk fra oss, fra armene mine, første gang jeg kunne holde henne i armene mine.

Legg Igjen Din Kommentar